www.fiskeside.com

Datoen vi hadde gledet oss en hel vinter til var endelig kommet, og det var tid for å komme seg skrått nordover til skrævsylta, elva med det rare i. Etter latterlig mange timer med 4 mann + bagasje i en liten Audi ble det å stue den samme ekvipasjen inn i et latterlig lite helikopter, for å bli flydd inn i myggland.
Vi var veldig sugne på å gå de 3-4 milene inn i myr og vierkratt, men fant ut at alle kassene med øl, brennvin og fiskeutstyr ville bli et blodslit å frakte inn, om vi var aldri så topptrente.
Etter en runde rundt danmark, nordkalotten og polarsirkelen i helikopter ble vi sparket på hue og ræva ut ved ei snasen elv, hvor de til og med stilte til disposisjon lavvoer, kanoer og motorbåt.

Maken til nydelig elv hadde vi knapt sett siden sist vi var i lenaelva, og i tillegg til denne kunne vi boltre oss i sideelv og et dusin fine vann i nærområdet.
Å kaste ifra seg mat og annet tull i lavvoen, for så å hoppe i vadebuksa og rigge fluestanga har neppe vært gjort kjappere av fire mann, for her skulle det fiskes så hardt som helsa tillot.

Målet var å klare seg uten mat og søvn i 5 dager. Dette gikk skeis forholdsvis tidlig, for det smakte ikke som det skulle av de medbragte drikkevarene på tom mage, og myggen tappet oss for såpass mye blod at man ble trøtt rett som det var.
Som fluefiskere var det bare å gi seg ende over i disse omgivelsene. Hovedelva var grisefin, sideelva enda finere, og vannene rundt holdt fin røye i tillegg til ørret. Og viktigst av alt : Det klekket døgnfluer i alle retninger . . . mest aurivilli, men også et par andre arter som vi ikke gadd huske hva var.


Vi hadde stort sett fine forhold også hva fiskeværet angikk, og vinden som har vært en pest og plage på østlandet hele sesongen var ikke fullt så til stede her. Det skal innrømmes at myggen til tider var såpass selskapssyk at jeg faktisk ønsket meg storm.
Men da vi besøkte den lille sideelva, og fikk se hvor utrolig fin ei elv faktisk kan være, glemte vi både mygg, mat, og anstendig oppførsel. Her var det korte stryk med påfølgende kulper og rolige strekninger hele veien, og fisken var lett å spotte i det glassklare vannet. Og den sto stort sett hvor man forventet å finne den : Inntil vegetasjonen langs elvekanten, bak/foran steiner, og i de mange, dype bakevjene.


Tanken på å skulle tilbringe 5 dager her var så avgjort til å leve med, og det ble fort klart at vi kanskje kom til å ønske oss minst 5 dager til.
Det var like gøy å ligge oppe på elvekanten og følge fiskens bevegelser i bakevjene mens fiskekompisen kastet på den som å fiske selv.
Få steder jeg har vært har man kunnet glo rett inn i fiskens privatliv som her. De største gutta sto ofte i disse bakevjene, men de patruljerte opp og ned til enhver tid, og det var ikke enkelt å presentere flua for disse.
Enklest var det å komme på talefot med fiskene som sto inntil bredden i de slakke strømpartiene, og som spiste duns som om det var godt.


Vi gjorde også noen forsøk etter røya, men den var ikke like vakvillig som ørreten.
Innimellom elvefisket avla vi et av de små vannene et besøk. Dette så ut til å bli bomtur, da det kun var sporadiske vak å se. En eller annen fant etterhvert ut at det var tid for å prøve kameratens fluestang, og la uansett ut ei tørrflue på den blanke overflaten. Der fikk den ligge i ca 10 sekunder, før den ble sugd ned i et orgasmisk vak.
Utraset som fulgte var rett og slett urkomisk langt, og det bar innom flere kommuner på kort tid. Til slutt fant luringen der ute en fin stein å slite av fortommen på, og var sikkert mer enn fornøyd med seg selv.

Vi andre barna var ikke sene om å finne oss en plass med romslig baksleng, og ga oss hen til deilig, befriende blindfiske.
Selv oppdaget jeg et vak ca 150 meter utenfor der jeg sto, og la ut et elegant kast, som minst målte 15 meter. Jeg lovpriste meg selv for nysmurt snøre, og kasteferdigheter hentet fra utallige Morgan Kane bøker. Åkke som, flua ble ikke liggende lenge før en fisk ville smake på den. Ikke vet jeg hva fisken i disse vannene er flasket opp på, men jeg var ihvertfall overbevist om at jeg hadde kroket selve kongen av Bikkjetjern. Ikke at jeg hadde full brems på, men det bar utover i økter på 20 meter. Da jeg strammet bremsen og tok sveiva fatt ble den småsur, og prøvde å borre seg ned mellom steinene. Klok av hva fiskekompisen nettopp erfarte tillot jeg ikke dette, og da var snart leken over. Å oppdage at fisken ikke veide stort over 7-800gr var rett og slett en solid nedtur, det er det bare å innrømme.

De fleste av oss trivdes nå uansett best med elvefiske, så vi lot bole-fiskene i bolevann seile sin egen sjø.
Aurivilliene seilte nedover elva, spinnerfallene kom på kvelden, og dagene gikk langt raskere enn vi satte pris på.
Oppsummert hadde vi altså noen fantastiske dager inne i myggland, og jeg lengtet tilbake før vi var halvveis på hjemturen.

Det blir flere turer inn hit, det er helt sikkert . . .

www.fiskeside.com / Lars