Sviknott (Ceratopogonidae) er en ganske artsrik familie av veldig små mygg. Noen arter er blodsugere, men ikke alle artene suger blod, noen er også aktive rovdyr som driver jakt på andre små insekter. Sviknottene klekkes i fuktig jord og er særlig tallrike i myrområder. Sviknott-familien omfatter omtrent 5 000 beskrevne arter i verden. I Norge er den dårlig undersøkt, men det ser ut til at vi har en god del arter. En enkelt undersøkelse av faunaen i trekroner i furuskog, ble det funnet 56 arter av sviknott. Til nå er det registrert ca. 75 arter i Norge, men det finnes sikkert mange flere.
Det er særlig slekten Culicoides man legger merke til, da flere av disse artene biter mennesker og kan være meget plagsomme. Ikke alle sviknott suger blod. Hunnene av artene i underfamilien Ceratopogoninae, bortsett fra slekten Culicoides, er alle rovdyr som fanger ulike små, flyvende insekter. I denne gruppen er det vanlig at hunnen spiser hannen under paringen. Noen sviknott, for eksempel Forcipomyia eques, er så små at det kan leve av å suge «blod» (kroppsveske) fra andre insekter.
Sviknottene er veldig små til små mygg, mellom 1 og 5 mm lange. De ligner fjærmygg, men er vanligvis mer tettvokste og kan skilles fra fjærmyggene på detaljer i vingeårenettet. Kroppen er vanligvis nokså kraftig. Hodet er stort, litt kortere enn bredt, med store, nyreformede fasettøyne, men uten punktøyne (ocelli). Antennene er ganske lange og tynne med kranser av lange hår på hvert ledd. De innerste leddene er vanligvis forstørret. Munndelene er ikke forlenget til en sugesnabel, men omfatter skarpe stikkeredskaper. Beina er vanligvis slanke, men noen arter har fortykkede baklår. Vingene er forholdsvis korte og brede, ofte tydelig hårete, og har gjerne mørke flekker eller tverrbånd. Larvene kan variere mye i utseende men har alltid en tydleig hodekapsel. Noen grupper, for eksempel slektene Bezzia og Culicoides, er svært lange og tynne, mens andre, som slekten Atrichopogon, er kraftige med fingeraktige utvekster på ryggen.
Larvene til sviknottene lever i ulike slags fuktige miljøer, særlig i fuktig jord eller mudder. Noen arter kan finnes under barken på døde trær. Larvestadiet kan vare bare noen få dager hos enkelte arter men kan også vare flere måneder. De voksne myggene flyr helst fra sent på ettermiddagen og utover kvelden og natten, men på overskyede og fuktige dager kan de være i aktivitet hele dagen. De blodsugende artene finner trolig offeret sitt ved å gå etter karbondioksid i utåndingsluften. Som hos alle mygg er det bare hunnene som stikker. De trenger proteinene fra blod for å utvikle eggene. Sviknottene er så små at man lett overser dem, noen er så små at de kan krype gjennom myggnett. Bittene er meget irriterende og forårsaker kløe. Der hvor sviknottene i slekten Culicoides er tallrike utgjør de et stort trivselsproblem. I Skottland regner man disse myggene som det største problemet for turistnæringen, ettersom folk som har blitt kraftig angrepet, ofte ikke kommer tilbake. I Norge er problemet særlig store der det finnes mye myrlendte områder. Svinottene flyr ikke der det er vind, så leplantinger kan i noen tilfelle øke sviknott-plagen kraftig. Noen sviknott-arter kan spre sykdommer som virus og ulike parasitter, men problemene med dette er relativt små i Nord-Europa.
Legg gjerne inn en kommentar om dette insektet
Share