Mygg

Kilde: Wikipedia.no – Photo taken by: Jeffdelonge

Mygg (Nematocera) er en gruppe av tovingene (Diptera). Den andre gruppen er fluer. Mygg skiller seg fra fluene ved at de har mer enn fire ledd i antennene. Mygg er mellom fire og cirka 50 millimeter lange. Det er 29 familiegrupper i Norge, med over 2 000 arter. Det er beskrevet over 33 000 nålevende arter i verden. I tillegg er det beskrevet svært mange utdødde grupper og arter ut fra funn i rav eller som fossiler. Det er bare noen få arter som stikker eller biter. De fleste arter er harmløse. I dagligtale er «mygg» det samme som stikkemygg, men denne gruppen utgjør bare en liten del av alle mygg.

Mygg kan skilles fra fluene ved å se på antennene, som skal ha mer enn 4 ledd og være av typen trådformede, det vil si at leddene er mer eller mindre like store og sitter etter hverandre «som perler på en snor». Dette kan være vanskelig å se, og kan kreve forstørrelse. Noen mygg har svært små antenneledd. Mygg har fasettøyne og mange arter har også tre punktøyne (ocelli). Bakkroppen er vanligvis lang og tynn. Mange hanner har komplekse ytre kjønnsorganer med forskjellige gripeorganer, pigger o.l. Disse er nyttige for å bestemme artene. Hunner har normalt et velutviklet, hardt (sklerotisert) eggleggningsrør. Mygg er en delgruppe av tovingene og har, som navnet sier, bare ett par vinger, eller to-vinger. Insekter har primært fire vinger men hos tovingene er det bakerste vingeparet erstattet av (omdannet til) to svingkøller eller kølleformede balanseorganer. Disse fungere som balanseorgan under flygningen. Mygg har ofte noe mer spisse og lengre vinger, lengre bein og en litt slankere bakkropp enn fluene. Mygg er vanligvis små, men enkelte arter kan være store, som stankelbein. Deuterophlebiidene har et særpregede utseende og kan ved første øyekast minne om døgnfluer. Det ytre utseendet til noen mygg kan være svært likt en flue, som hos hårmygg, gjødselmygg og knott. Larver som lever i vann, har enten trådformede traké-gjeller nær bakenden, eller de ånder via et «rør» på bakkroppen. Dette stikkes opp gjennom overflatehinnen på vannet, til atmosfærisk luft. Hode er utviklet og har bitende munndeler. Larvene er vingeløse og normalt uten bein. De utvikler seg gjennom flere larvestadier, denne utviklingen kan ta så lite som én uke og så mye som flere år, avhengig av forholdene.

Levevis

Mygg finnes mange steder, men mange av artene har tilknyttning til et fuktig miljø, ved vann, elver, våtmark eller i skyggefull skog.

Mygg har larvestadiet i død ved, mudder, jord eller råtnende planterester. Noen lever i fruktlegemet til sopper. Normalt finnes mygg med larvestadier i vann, bare i ferskvann. Men noen arter i gruppenfjærmygg finnes ned til 30 meters dyp i havet og opp til over 5 000 meters høyde i fjellområder.

Larvene til Nettvingemygg sterkt spesialiserte for å leve i fossefall, stryk og rasktstrømmende fjellbekker. De bruker sugeskålene på undersiden til å holde seg fast til steiner eller annet bunnmateriale. De trenger glatte flater for å feste seg, og lever av å skrape alger, bakterier og annet organisk materiale fra steinene. Puppen er festet til steiner eller lignende. Når de voksne insektene klekkes, er vingene alt fullt utviklet, og de kan fly så snart de kommer til overflaten.

Mygg tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der myggens indre og ytre organer endres. Larvens kropp omdannes til en puppe. Når puppehuden er hard, begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) myggen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Puppeperioden varierer etter temperaturen.

Mange mygg finnes i de mer kjølige områdene av jorden. Overvintring skjer som egg, unge larver eller nesten ferdig utviklet larver. Eggstadiet tåler bedre kulde enn det voksne stadiet. Mange overvintrer i plantestrøet på bakken. Noen kan klare seg i bekker og dammer som bunnfryser om vinteren. Vintermygg skiller seg ut ved at de er en av de få insektgruppene som hovedsakelig er aktive som voksne i vinterhalvåret. De kan påtreffes mellom oktober og april, og er i aktivitet straks temperaturen kommer over frysepunktet.

Andre steder på jorden må mygg overleve tørkeperioder om sommeren. Mygg på slike steder overlever tørkeperioden normalt som egg.

Ikke alle stikker eller biter

Bare noen få arter stikker eller biter, men ikke desto mindre, kan disse være til plage for menneskeheten. De blodsugende artene finner trolig offeret sitt ved å gå etter karbondioksid i utåndingsluften. Stikkemyggene har en lav summende lyd når de kommer flyvende. Hunnmyggen stikker for å suge blod, dette er viktig, den trenger proteiner for å kunne utvikle mange egg. En hunnmygg som har fått i seg et godt måltid blod, produserer omtrent ti ganger så mange egg som en mygg som ikke har fått et blodmåltid. Et myggstikk etterlater seg en typisk hevelse som klør. Det er hunnen som stikker, hannene er fredelige og besøker blomster, for å spise nektar og pollen. Knott og sviknott kan opptre i store svermer, de er gjerne plagsomme særlig etter regnvær, like etter solnedgang og lignende. De sier ikke nei takk til et blodmåltid. Disse artene stikker ikke men har kjever og biter hull på huden.

Det er 29 familier av mygg i Norge, med omtrent 2 000 arter. Flere av delgruppene til mygg er dårlig undersøkt. Et eksempel på hvor liten kunnskapen om mygg er, kan være resultatet av et par år med innsamling av mygg i delgruppene Bolitophilidae, Diadocidiidae, Ditomyiidae, Keroplatidae og soppmygg (Mycetophilidae), på noen steder i Møre og Romsdal. Resultatet ble 57 nye arter for Norge og ti nye (ubeskrevne) arter for vitenskapen. Til sammen utgjorde innsamlingen funn av 357 ulike arter, som var mer enn halvparten av de til da kjente norske artene. Trolig er artsantallet i Møre og Romsdal en god del høyere, fordi dette var en passiv innsamling med vindusfelle og malaisetelt. Det vil si at de fanget bare de artene som passerte de få kvadratmeterne hvor fellene var plassert. Antallet mygg i verden er litt over 33 000 beskrevne arter. Det er antatt at det egentlige tallet er langt høyere. Et eksempel er tropisk regnskog, som er svært dårlig undersøkt. Denne naturtypen har trolig svært mange, ennå ikke oppdagede arter. Hvor mange myggarter det kan være er ukjent. For tovinger, som også inkluderer fluene, er det mer enn 160 000 beskrevne arter. Det er antatt at bare tovingene alene kan ha mer enn én million nålevende arter.

Det er tre ulike måter å dele mygg inn i, forskjellen er hvor de forskjellige delgruppene er innplassert inn i. Her en oversikt bygd på
Fauna European Web Service

• Tovinger (Diptera)
  • Mygg (Nematocera)
    • Tipulomorpha
      • Overfamilien: Stankelbein (Tipuloidea)
        • Familien: Storstankelbein (Tipulidae) – ca. 100 arter i norge
        • Familien: Mellomstankelbein (Cylindrotomidae) – 3 arter i norge
        • Familien: Småstankelbein (Limoniidae) – ca. 125 arter i norge
        • Familien: Hårøyestankelbein (pediciidae) – 18 arter i norge
      • Overfamilien: Trichoceroidea
        • Familien: Vintermygg (Trichoceridae)
    • Belphariceromorpha
      • Overfamilien: Nymphomyoidea
        • Familien: Nymphomyiidae
      • Overfamilien: Blephariceroidea
        • Familien: Nettvingemygg (Blephariceridae) – ikke funnet i norge
        • Fmailien: Døgnfluemygg (Deuterophlebiidae) – ikke funnet i norge
    • Axymyiomorpha
      • Overfamilien: Axymyioidea
        • Familien: Axymyiidae – ikke funnet i norge
    • Bibionomorpha
      • Overfamilien: Pachyneuroidea
        • Familien: Urmygg (Pachyneuridae) – 1 art i norge
        • Familien: Cramptonomyiidae
      • Overfamilien: Sciaroidea
        • Familien: Soppmygg (Mycetophilidae) – ca. 500 arter i norge
        • Familien: Lygistorrhinidae – ingen arter i norge
        • Familien: Sumpmygg (Bolitophilidae) – ca. 10 arter i norge
        • Familien: Hårvingemygg (Ditomyiidae) – 2 arter funnet i norge
        • Familien: Spinnmygg (Keroplatidae) – ca. 10 arter i norge
        • Familien: Langhornsmygg (Macroceridae) – 6 arter i norge
        • Familien: Slimrørsmygg (Diadocidiidae) – 3 arter i norge
        • Familien: Sevjemygg (Mycetobiidae) – 1 art i norge
        • Familien: Sørgemygg (Sciaridae) – ca. 70 arter i norge
        • Familien: Rangomaramidae – ikke funnet i norge
        • Familien: Gallmygg (Cecidomyiidae) – ca. 100 arter i norge
      • Overfamilien: Bibionoidea
        • Familien: Hesperinidae – ikke funnet i norge
        • Familien: Hårmygg (Bibionidae) – ca. 17 arter i norge
        • Familien: Markmygg (Pleciidae) – muligens en art i norge
    • Psychodomorpha
      • Overfamilien: Psychodoidea
        • Familien: Sommerfuglmygg (Psychodidae) – ca. 20 arter i norge
      • Overfamilien: Anisopodoidea
        • Familien: Vindusmygg (Anisopodidae) – ca. 5 arter i norge
      • Overfamilien: Scatopsoidea
        • Familien: Gjødselmygg (Scatopsidae) – ca. 40 arter i norge
        • Familien: Svartmygg (Synneuridae) – bare en art i norge
        • Familien: Huldremygg (Canthyloscelidae) – bare en art i norge
        • Familien: Perissommatidae – ikke funnet i norge
    • Ptychopteromorpha
      • Overfamilien: Ptychopteroidea
        • Familien: Glansmygg (Ptychopteridae) – 7 arter i norge
        • Familien: Tanyderidae – finnes ikke i norge/europa
    • Culicomorpha
      • Overfamilien: Culicoidea
        • Familie: U-mygg (Dixidae) – ca. 15 arter i norge
        • Familie: Svevemygg (Chaoboridae) – 7 arter i norge
        • Familie: Corethrellidae – ingen i norge
        • Familie: Stikkemygg (Culicidae) – ca. 40 arter i norge
      • Overfamilien: Chironomoidea
        • Familien: Målermygg (Thaumaleidae) – 4 arter i norge
        • Familien: Knott (Simuliidae) – ca. 50 arter i norge
        • Familien: Sviknott (Ceratopogonidae) – 75 arter funnet i norge
        • Familien: Fjærmygg (Chironomidae) – ca.500 arter i norge