www.fiskeside.com

Fiskeside.com ønsker alle sammen en riktig God Jul og et knakande godt fiskeår 2012

Når ørret-sesongen er over, sånn ca medio september, så har man stort sett valget mellom å legge bort fluestanga frem til våren igjen, eller å fiske . . . harr.
Som regel har vi lyst til å fiske med flue så lenge det lar seg gjøre, og om man bare godtar at døgnfluene langt på vei har klekket ferdig for sesongen, og at ørreten er mer opptatt av å formere seg enn å spise, så er faktisk harr det nest beste vi har å presentere fluene våre for på disse trakter.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til denne fisken . . . Tidligere trodde jeg den var forbeholdt svensker med flettekurv, men det får fiskemagasiner fra 80-tallet ta mye av skylden for, for heldigvis har jeg ikke sett noen av dem der vi fisker.
I mine øyne ser også harren mer enn gjennomsnittelig teit ut, og det er ikke til å komme bort ifra at den lukter rart. Dette kan jeg desverre heller ikke bruke mot den for alt det er verdt, da det samme kan sies om oss som fisker etter den.


Men det finnes utvilsomt fordelaktige ting å si om harren også : Den kan finne på å vake frem til isen legger lokk på vannet, den er ikke nødvendigvis så nøye på om fluene ligner på mat, og den gjør ikke narr av fiskeren, som ørreten ofte kan finne på å gjøre.
Det skal sies at harren, der den er utsatt for hardt fiskepress, også kan være utrolig sær, men slike steder holder vi oss klokelig unna.
På den tiden av året da det er aktuelt med harrfiske så fisker man med lave skuldre, det er liksom fint bare å kunne være ved elva med fluestang.
Denne høsten har vært særdeles fin i så måte, da det fortsatt er forhold til å fiske harr når vi skriver midten av november.

Bosatt på toten som vi er, så er det gudbrandsdalslågen og glomma som er aktuelle elver å boltre seg i på høsten, og i høst er det lågen-harren som har fått svi mest.
Selv har jeg som motto å fiske med tørrflue til det beviselig ikke er mulig å få fisk på tørt, mens Per Erik og Stein fisker med det som harren aller helst vil ha, enten det er tørt eller tungt.
Den traumatiserte harren har en forkjærlighet for tunge nymfer med prangende farger, så det er liten tvil om hva som stort sett er mest effektivt.

Vi har funnet oss ei naturperle i øyer, hvor lågen renner gjennom urørt natur (om man ser bort fra bebyggelse og E6, som underholder oss med dundrende tungtransport kloss inntil elva), og hvor harren holder en imponerende snittstørrelse på ca 2 hekto.
Ved basecamp har vi også tilgang til masse ødelagt skiferstein, da det er dumpeplass for denslags her.
Harren virker å være upåvirket av all slik utenomsportslig aktivitet, så der er all fokus rettet mot det som kan være spiselig.

Harren skal faktisk ha for at den er generøs overfor fluefiskeren. Da Per Erik var uheldig å parkere nymferiggen sin i de kranglete steinene på elvebunnen og måtte slite av, så fikk han igjen riggen ei uke senere. En omtenksom harr hadde tatt vare på den for han :

Den skøyeraktige harren er heller ikke verre å ha med å gjøre enn at den gjerne stiger til ei tørrflue, selv om det ikke klekker noe akkurat der og da.
Næringsvett, kaller man slikt . . .
Og om flua di imiterer noe helt annet enn det som evt måtte klekke så syntes ikke harren det er noe mistenkelig ved det.
Slikt kan jeg like, da jeg gjerne har behov for å bygge opp igjen litt selvtillit etter en lang sesong med paranoid ørret.

Nei, disse senhøst-turene etter harren har utvilsomt sin egen sjarm, og faktisk noe jeg ikke ville vært foruten.
En fisk som plutselig kan finne det for godt å vake når det er minusgrader i lufta og nær 0 i vannet skal man ikke kimse av.
At man må påberegne frostskader på beina etter 5 minutter utvadet i det grisekalde vannet, selv med flere lag undertøy under vadebuksa, setter bare en spiss på det hele. Da blir det ekstra godt med ei kaffepause i ny og ne.
Mistenker at den siste turen er gjort for i år nå, men man skal aldri si aldri . . .
Catch fish, or die trying