Ørreten stod og beitet på vårfluer og grønne steinfluer i en forholdsvis kraftig strømkant. Tilfeldighetene gjorde at jeg så fisken, serverte den “Lille Grønne” – og flua forsvant inn i ørretkjeften med et lite “blopp”.

Når de minste vårfluene herjer på vannfilmen kan dette mønsteret her være medisinen for en flott fangst. Man ser ofte at ørreten selektivt plukker disse, og luker vekk alt annet som den måtte få servert. En enkelt og effektivt mønster. Hvor opphavet og hvor denne flua kommer i fra vites ikke, men er det noen som vet det takker jeg ja for info.

Bindemønster av flua finner du her

www.fiskeside.com / Roy Ole

Lørdags formiddag pakket jeg andungen i bilen med dertil utstyr og vendte nesa på Epa`n mot Sætermyrtjernet. Dette vannet sånn midt på sommeren er enten vinn eller forsvinn, og som oftest går det mot det sistnevnte, forsvinn. Det virker som om at ørreten stiller seg på det dypeste og sturer, men går opp og viser seg noen dager innimellom, problemet er å treffe på disse dagene. Har over lengre tid prøvd å få sms kontakt med dem, men det later til at interessen for videre kontakt er avblåst.

Vel fremme kunne jeg ane noen små bølger forårsaket av nesetippene til vannets innbyggere, det tok ikke helt av – men nok til at utstyret ble rigget i en kanonfart og andungen sjøsatt med kaptein krok i førersetet. Klargjorde firer`n med myggklekker i enden, og jakten på vakende ørret var i gang. Myggfiske i belly kan være frustrerende, og ofte vanskelig å skjønne hvor ørreten går opp neste gang. Man har liksom en imitasjon blandt tusener av ekte insekter – så man må prøve å se vakveien til ørreten og legge imitasjonen der man tror ørreten vil vise seg neste gang den går opp.

Som tidligere i år var det ikke lenge adam var i paradis, og vinden tiltok – og når vinden rusker tak i vannfilmen slutter også vakfesten. Og med vinden kom også mørke faretruende skyer, såpass faretruende og buldrende var de at andungen la til kai og turen var over. Liker ikke å sitte med to lynavledere midt på et åpent vann når tor med hammar`n slår og lager gnister rett over – utrivelig egentlig.

Resultatet av turen ble en ørret rett under halvkiloen som tok en av myggklekkerne jeg prøvde. Samt at jeg sløvt bommet på et snes av muligheter – alt i alt en ok tur ute på Sætermyrtjernet.

www.fiskeside.com / Roy Ole

Ja-ja, da er juni unnagjort, og jeg kan minnes opp til 2 dager hvor det ikke har blåst stiv kuling.
Litt fluefiske har det uansett vært mulig å få til, og turen har stort sett gått til latterligelva, litt nord for utløpet.

Det har klekket jevnt & trutt her siden sesongstart, men siden jeg hadde sett meg lei på baetis rhodani i løpet av mai, var det aurivillien som sto øverst på ønskelista nå.
Alt virker å være forskjøvet med ei uke eller to på østlandet i år, så også med aurivillien. Men jeg fant den her i latterligdal, og ørreten syntes nok dette var like stas som meg.

Den største fisken jeg ikke har fått i år står på et nydelig strekke i denne elva, med flua mi (forhåpentligvis løsnet nå) i kjeften.
Denne fisken mener jeg bestemt må være nærmere 2kg, og da jeg fant den sto den å plukket aurivilli-duns så vakkert at det var til å grine av. Det er så glassklart vann her, at man ser fisken stige opp lenge før snuten bryter overflaten.

Vanligvis står disse store gutta slik til at det er vanskelig å få til gode flyt over dem, men denne var ikke håpløs, og den vaket fortsatt steady som fy da jeg hadde funnet meg en standplass 10 meter unna.
Det var nokså greit å føre flua inn i sporet over fisken, og jeg visste den ville ta på dette flytet.
Joda, fisken kom opp, åpnet en imponerende kjeft, og gikk ned igjen.
Jeg gjorde årets mest kontrollerte tilslag, og fortomsspissen sa PLING !
Dvs, det hørte ikke jeg, men da jeg tok inn fortommen var den uten flue.
Dette ble dermed tredje fisken jeg mistet i løpet av en uke, grunnet knutebrudd. De to andre var knapt halvkilos-fisker.
Konklusjonen er at spissmateriale av fluorcarbon suger lukket haspel, og ikke noe jeg gidder benytte igjen med det første.
Den gamle, vante følelsen av klovn i elva var tilbake, og jeg ba fisken pent om unnskyldning.

Heldigvis lå den gamle spolen med Stroft fra 1977 fortsatt i fluevesten, og dermed snudde lykken.

Det har som sagt vært mye vind å slite med på dagtid, men er man ved elva tidlig morgen eller sen kveld, kan man være heldig å få en halvtimes fiske uten vind.
Bra kveldsfiske har jeg hatt, og selv om det var brukbart spinnerfall så tok fisken fortsatt duns.
En kveld da jeg satt ved god-kulpen, litt små-furten og grinete etter en lang dag med fiaskoer, la plutselig vinden seg som på signal, og det begynte å vake helt hysterisk. Få av disse fiskene var under kiloen, og det var alt annet enn lett å bestemme seg for hvilke man skulle satse på.
Jeg fatter interesse for to fisker som går og synkron-vaker seg oppover kulpen, med kanskje et par meter mellom seg.
Begge ser store ut, og fortsetter de denne kursen vil jeg få dem rett forbi der jeg står.
Ingen av dem går bensintomme før de når så langt (den ene av dem høres faktisk ut til å gå på diesel, da det er litt mer diskant i smattingen fra denne), og jeg legger flua i sporet til den nærmeste, skrått nedstrøms. Full respons, tilslag som bare en småfull 40 åring kan prestere, og så blir det musikk i Waterworks’en.
Midt i den første låta legger jeg i øyekroken merke til at kameraten/dama vaker ufortrødent videre, så jeg strammer bremsen, og styrer fisken inn mot håven så hardt jeg tør.
Jeg har forresten kjøpt meg en sånn snasen snor (i tillegg til magneten) til håven, som skal sikre at håven ikke reiser av gårde om man skulle slippe den ute i elva.
Da fisken bestemmer seg for en siste langspurt rett etter første håvings-forsøk, må jeg slippe håven og kjøre den på snella igjen.
Da jeg igjen får fisken inntil meg tar jeg godt tak i det ene øret på’n, for å føre den inn i håven.
Men hvor pokker ble det av håven ?! Det viser seg at om man ikke fester denne snora til jakka/vesten så har den svært begrenset hensikt. Heldigvis for meg har jeg ei bakevje rett nedenfor meg, og der ligger håven og dupper.
Det blir litt baksing, og fisken begynner å bli passe irritert over hvilken amatør den har latt seg lure av, men til slutt går det som jeg vil.


Etter litt fotografering, og forsikring om at ingen har sett hvordan jeg knotet med håving, ble vi sittende å prate om løst og fast, jeg og denne fisken. Det viste seg at både den og jeg var i et fast forhold, så noen romanse ble det ikke. Men vi delte interessen for både døgnfluer og rennende vann. Vi delte en røyk og hadde det veldig fint, før jeg slapp den ut igjen med lovnad om å sees igjen til neste år.

Jeg hadde nesten glemt dama til fisken min, som fortsatte å vake som ingenting skulle skjedd da jeg kroket gubben.
Den var fortsatt i vigør, og virket som den hadde lyst på en kjøretur den også. Jeg er ikke den som gjør forskjell på folk/fisk, så jeg satte på ei ny flue og la den ut godt ovenfor vakringene.
Den tok på første flytet, og i et kort øyeblikk følte jeg meg faktisk ganske flink. Dette bruker uansett sjelden å vare i over en time.

Alt i alt har jeg hatt mange gode opplevelser her hittil i år, og selv om det er mange meninger om denne elva, står den som selve ideen ørretelv for meg.

www.fiskeside.com / Lars

Etter gårdagens mindre vellykede tur til Rena og dens bredder, måtte jeg bare gjøre en liten tur til elva “skrukka” for å se om det fantes noen vake villige ørreter der. Vel fremme ved elva sånn ved 13:00 tiden og sola skinte fra en nesten skyfri himmel, totalt stikk motsatt i forhold til regn-infernoet fra gårdagens fisketur. Jeg tror jeg nå har skjønt hvordan Yr og Storm melder været, når det står eksempelvis 1,6 mm nedbør – så må det være snakk om hvor mye vann som faller ned i løpet av 20 sekunder – for ut i fra værvarslet for i går, kontra slik det ble – må jo dette være eneste tolkningen.

Men glemt var dette nå, og mens jeg satt ved bredden og gjorde klart utstyret så jeg også det første vaket, en flott ørret stod inntil en steingruppe og sippet i seg av det som virket interessant og som ble servert. Mygg og døgnfluer av arten Baetis Niger og  Heptagenia Sulphurea, samt en og annen Ephemera Danica pluss horder av steinfluer og vårfluer var å se på vannfilmen, så at ørreten hadde nok å ta av var uten tvil.

Valget falt på en mørk liten døgnflueklekker i str. 16, knuten ble sjekket på fortommen og jeg stilte meg i posisjon og ventet til at ørreten hadde vist seg enda en gang. Ikke lenge etter ser jeg at vannet brytes og en døgnflue forsvinner i en virvel og ender sine dager i ørretkjeften. Jeg ble med et i tvil om jeg hadde valgt riktig skyts ettersom den nå tok en voksen døgnflue…?? – jeg gjør et forsøk eller to, så kan flua byttes i etterkant.

Et kast blir gjort og flua flyter over der hvor fisken sist viste seg uten at noe skjer. Enda et kast og det samme skjer igjen, absolutt ingenting. Et nytt kast og dette legger jeg enda en meter ovenfor og flua begynner sin dans nedover mot ørretplassen – og da skjer det, ørretsnuta bryter vannfilmen og tar med seg flua og jeg reiser stanga og kjenner motstand og fast fisk. En flott ørret på 950gr settes tilbake til elva etter en kort fight.

Jeg setter meg tilbake i lyngen og er allerede fornøyd med uttellinga – og jeg funderer over om det i det heletatt finnes noe som kan måles opp mot å ta en slik flott ørret på ei tørrflue….??? – akkurat der og da er jeg skråsikker på at det gjør det neppe.

Jeg beveger meg et lite stykke nedover elva mens jeg speider etter om det kan være flere ørreter som bryter vannfilmen, og sannelig finner jeg ikke en til som står 3-4 meter bak et trevelt, akkurat slik står den at den har kontroll på alt som kommer seilende med strømmen – problemet er at her kan det bli en utfordring med å få et godt flyt over fisken – jeg velger å bruke den samme flua som tidligere, og jeg går nedstrøms fisken og kaster oppover på den – altså får man som regel da bare en sjanse……

Kastet legges slik at fortommen og flua legges en meter eller to ovenfor vaket, og den var ikke lenge på vannet før ørreten går opp tar i et lite sipvak. Igjen reiser jeg stanga og kan konstantere fast fisk igjen. Ørreten var litt mindre enn den forrige, den dro vekta til nøyaktige 700 gram og ble satt tilbake i elva igjen etter en kort fotoseanse.

Etter denne fisken var jeg fornøyd og alt det jeg hadde ergret meg over fra turen forrige dagen var nå for lengst glemt. Jeg pakket sammen sakene og begynte traskingen tilbake til bilen, og på veien så jeg enda to ørreter som stod steady og vaket – men disse fikk være for denne gangen, kanskje jeg gjør turen tilbake i morgen…… who knows 

www.fiskeside.com / Roy Ole