Endelig ble det lørdag og litt tid for ørretfiske for undertegnede. I dag hadde jeg bestemt meg for å prøve ett av grom vanna som leverte så bra forrige sesong. Etter en liten kjøretur lå vannet foran meg, stille og blankt – ingen vak var å se noen steder. Etter en rask kaffekopp og litt grubling på hvilken strategi som skulle prøves er jeg klar for fisket.

Siden vannet virket å være helt dødt ble det streameren som ble valgt. Etter 1 times fiske hadde jeg kun fått noen små mort og abbor, håpet om brukbart fiske ble mindre og mindre.  Siden vannet har en stor bestand av små mort og abbor satte jeg på en fiskelignende streamer, som jeg tidligere har fått flere fine ørreter på.

Etter ca. 15 minutters fiske skjedde det endelig noe. Det røsket skikkelig til og stanga sto i en kraftig bue. Etter en intens og lang kamp ble ørreten endelig klar for hoven, men det skulle ikke bli enkelt. Fisken var rett og slett i største laget for håven, men med litt forsiktighet klarte jeg til slutt å lande den.

Et prakteksemplar av en ørret på hele 3,2kg. Etter dette ble det ikke mere fiske, kaffekoppen ble funnet frem og det var bare godt og sitte ved grom vannet og nyte stillheten etter særdeles vellykket fiske.

www.fiskeside.com / Per Erik Svenskerud

“…det blir ikke fiskebett før bjørka har fått museører” – er noe gamle kara har sagt i mange årtider. Og er noe som helt sikkert vi også kommer til å mumle til våres avkom den dagen de legger i fra seg pc, playstation, wiiiiiiii, diablo diablu – eller hva det nå heter for selv å gå “fars fotspor” ut i skauen på ørretjakt (ja det er jo en drøm at dette en dag skal skje).

Vi vet jo at ørreten går der dypt nede i vannet, småsulten og bitevillig etter en lang og mørk vinter – men det har kanskje noe ved seg at denne grønne utviklingen skjer i tråd med at andre livsformer også våkner til liv. Myggen begynner å svirre og døgnfluene reiser seil på både vann og elver, og disse er lekkerbiskener for en vintersulten ørret.

Å besøke “Sætermyrtjernet” tidlig i Juni har blitt en sånn liten tradisjon, dette er tiden da man kan skue bortover myra og se at; – joda, her har lauvet farget bjørka grønn!! Og da biter nok ørreten!!!!

Alt dette var jo helt perfekt i år som i fjor, og som året før – og som det helt sikkert var i de gamle gamle dager da utsagnet, eller om vi skal kalle det den ”ubestridte sannhet” ble født. En ting som jeg nå i denne anledningen lurer på er om “han med peispusteren” også våkner til liv igjen ved samme øyeblikk? – For vi vet jo at vind på stillevann ofte er det samme som å måtte ha med seg 4 kanner kaffe, nok røyk til å ligge i lyngen lenge nok til at du blir lei og går hjem – og slik var det i dag. De som mener de er på godfot med “han med peispusteren” lovte på tru og ære at han ikke skulle blåse mer enn 2-3 sekund meters vind…… – jammen sa jeg smør, her var det såpass mye vind at tanken om bølgegang og sjøsyke virkelig slo meg, for “andungen” var jo med, og planen var å sjøsette og fiske langsetter myrkantene i fra denne.

Jeg var et sekund eller to i tvil om jeg virkelig skulle sette liv og helse i fare ved å kaste meg ut blant frådende og skumfylte bølgetopper – jaja, så gæli var det nå ikke, men ille nok til at jeg bare kunne drømme om forsiktige myggvak innerst i “lurevika” – som forøvrig er en skikkelig “hotspot” i Sætermyrtjernet. Men shit au – her hadde jeg trasket og gått et formidabelt stykke med “andungen” på ryggen og jammen skulle den ikke få lov til å bære meg om det var litt bølger. Streamerstanga hadde jeg lagt igjen hjemme, men i den ene lomma visste jeg at jeg hadde en boks med noen gode fiskefangere som alltid er med i tilfelle slike situasjoner som dette.

“Andungen” taklet bølgene forbausende bra må jeg si, den duvet og rullet som om den ikke skulle ha gjort noe annet i sitt lange syndefulle liv, værre var det med lårmuskelaturen min der jeg konstant måtte sitte og korrigere plastikkbulten og rette opp mot vinden, samtidig som jeg hele tiden måtte unnvike både flue og snøre som av og til kom faretruende nær både caps og ører. Lett skal det ikke være når man kun er utstyrt med en lett stang i klasse #4.

Den ene vika ble avfisket etter den andre, og jeg var igjennom alle fluene som jeg hadde med i boksen (det skal sies at det kun var 5 stk) – og nå stod den femte for tur. Jeg hadde skikkelig mistet trua, og hadde allerede begynt å tenke på hjemveien. “Han med peispusteren” hadde jo tydeligvis ikke tenkt til å ta kvelden, for han både økte på og holdt stabilt luftrykk horisontalt bortover vannfilmen. Den femte flua var en olivenfarget libellenymfe kreasjon. Flua ble nesten motvillig knyttet på og nytt kast ble lagt inn mot land, den landet med et lite “plopp” ved noen sivstrå som stakk opp av vannet, og der lå den og duppet – i samme takt som “andungen” og meg, synke hadde den ikke tenkt til hvertfall.

Litt sånn småforbannet over at dette var av de ufortyngede kreasjonene ga jeg den et lite rykk og der forsvant den nedover vannlagene (hvertfall trodde jeg), og smått begynte jeg rykkvis å dra flua mot meg, ett og to og tre og fire – og der satt jeg fast!!! – jeg reiser stanga, og der drar det til i andre enden, løs-snøret forsvinner gjennom fingrene, ut gjennom stangringene og vekk fra “andungen”. I andre enden bølger vannet seg ekstra og ut og opp kommer en flott ørret med en libellenymfe i munnen - fast fisk. 

Libellenymfa var redningen i dag, og etter et kjapt basketak kan jeg legge håven rundt en meget flott Sætermyrtjernsørret som drar vekta ned til 1,15kg – dagen i bølgene er reddet og det til gangs. Det er merkelig hva en slik hendelse kan gi ny giv til å fortsette fisket videre, til og med melkesyra i lårene var borte og glemt for øyeblikket der jeg forsiktig setter ørreten tilbake til sitt opprinnelige element.

Vinden har ført meg et godt stykke nedover vannet mens jeg landet fisken og jeg nærmer meg nå enden og en liten skogkant som står tett inntil bredden. Jeg fisker av et godt stykke før det igjen virker som om det sitter fast i noe – denne gangen reiser jeg stanga litt mer kontant enn forrige gang og det samme skjer i andre enden, igjen har en ørret blitt lurt av libellenymfa. Denne virker roligere til og begynne med, nok til at jeg får inn snøret inn på spolen igjen, men da bestemmer den seg virkelig for å stikke av…… – det er i slike settinger man tenker at man skulle hatt et videokamera til å filme spolen….. Nok en gang legger jeg håven om en alldeles flott ørret som drar vekta til 1,55kg – og årets første over halvannen kilo er et faktum.

Det å ta bilder når man sitter alene og duver i bølgene, samtidig med at man skal være kjapp for å sette fisken tilbake – det er en bragd i seg selv, derfor blir kvaliteten av fiskebildene så som så.

Sætermyrtjernet har levert og det nå mens bjørka for lengst har fått musører – kanskje det var noe i det allikevel…..??

www.fiskeside.com / Roy Ole

Er man på rett plass til den riktige tiden i disse dager, da gjerne ved stille vann og et myrete skogstjern – kan man treffe på klekkinger av Leptophlebia Vespertina eller storesøsteren Marginata.

Imitasjoner av både klekkere og voksne individer bør være med i flueboksen, og her har dere et mønster av et voksent individ – bundet og fotografert av Per Erik Svenskerud. Dette mønsteret imiterer både Vespertina og Marginata, forskjellen er krokstørrelsen man benytter.

Full bindebeskrivelse finner dere her

Hans Petter Rausand er en person man gjerne treffer langs bredden av vannene helt innerst inne i Skrumpdalen, der hvor man sjelden skulle tro at man skulle treffe på mennesker. I dag traff han på Vespertinaen, og han forteller videre:

Reiste inn i Skrumpdalen i  dag rundt halv elleve, hadde lite trua på det da jeg våkna i dag til knallvær og bra med vind i forhold til godt tørrfluefiske. Jeg hadde sittet/stått og fisket i vel over to timer med lite hell og veldig lite vaking, da ei sky kom og la seg over meg og slapp ut litt vann. Dette var tydeligvis nok til å få i gang klekking på vespertinaen som klekket sparsomt i omkring en halv time hvor jeg traska litt hit og dit og kastet ut klekkere i håp om at fisk skulle bite på. Så tilslutt fant jeg en fisk som faktisk så ut til å beite noenlunde steady og gikk rundt i et rimelig forutsigbart beitemønster, hvor jeg fikk lagt ut klekkeren midt i “beitegata” og så var det bare å vente….. Første runden tok den en klekker 25 cm. unna min klekker, noe som selvfølgelig utløste et tilslag av en annen verden som ikke resulterte i annet en en klekker på vei mot sin opprinnelse(meg). Fikk lagt ut flua en gang til i omtrent samme “gata” og så var det bare å vente på at ørreten skulle komme tilbake igjen. Klekker etter klekker ble sugd inn i kjeften på den og så nærmet den seg flua mi.

Jeg kjente pumpa begynte å gå noe vannvittig og så……… SLURP sa det og flua mi ble borte i vaket.(det jeg tenkte da var at nå må jeg holde igjen så jeg ikke røsker flua ut av kjeften på den, det hadde vært jævlig typisk ikke sant???) Og da dette var tenkt løftet jeg stanga og strammet snøret og kjente at der var det jaggu meg motstand gitt. Yeehaw endelig er sesongen skilkkelig i gang, men med masse løssnøre ute var det om å gjøre å få dette inn på spolen igjen samtidig som at fisken stanget mot snøret, slapp ut litt og sveivde inn litt og tilslutt hadde jeg noenlunde kontroll på situasjonen. Fisken prøvde seg med et utras som jeg fikk kontroll over og da prøvde den å ta en luftetur for å bli kvitt flua, og da det ikke gikk begynte den å rulle. Da tenkte jeg at nå får den vridd ut flua av kjeften. Så tilslutt kom den inn omtrent som om den skulle vært dressert og da kom jeg på at hoven….. den ligger hjemme. Drar fisken forsiktig mot meg og etter et par famlete forsøk på nakkegrep får jeg tak på den og letter den ut av sitt rette element.

YESS det gikk, bare så synd at den blødde som en stukket gris fra både kroksåret og gjellene som hadde fått seg en trøkk under rullingen slik at jeg følte at denne ikke burde slippes ut igjen…… litt synd kanskje, men et tilskudd i kosten for meg. Vel hjemme ble den veid til 860 g. En grei start på sesongen det!

Liten Spissgjelledøgnflue (Leptophlebia Vespertina)

Da er pinsefridagene over og det har blitt mye ørretfiske for undertegnede. Elvene har gått brune og flomstore, og det meste av Rhodani klekkingen er vel over før fisken har skjønt, og har hatt mulighet til å gå opp for å spise av dette bordet. Derfor har mange av turene gått til stille vann – og selv her har det vært dødt. Lite insekter og enda mindre vak.

I dag gikk turen til et vann jeg tidligere har besøkt i år, også dette ligger ytterst i “Skrumpdalen” og fra tidligere sesonger vet jeg at det kan være stor ørret her. Men vannet lå helt dødt, ikke en eneste vakring var å se over hele vannet – derfor ble streamerstanga rigget og en MiniZonker påfestet fortommen. Noen drag etter myrkanten på vestsiden av vannet og noe tungt kjentes i andre enden – og vel i håven kunne jeg konstantere at årets første ørret over kiloen var et faktum. Denne veide flotte 1,1kg.

I basketaket som så fulgte – i en flytering har man meget begrensede muligheter til å vivenge seg, så når man skal være kjapp med å veie, ta bilde, fjerne flua og skånsomt sette fisken ut i vannet igjen – da skjer det mye rart på ei lita stund. Og i dag så gikk håven, denne ble “sprellet” ut av bellyen og ligger nå på bunnen av det ytterste “Skrumpdalsvannet” – jaja, noe må man vel ofre……….

www.fiskeside.com / RoyOle