Sep
30

Yr lover myggklekkinger ???

Det er fredag og helg – og værgudene er på vår side og det loves enorme myggklekkinger vistnok. Hvertfall ligger forholdene til rette for at vi igjen skal kunne se ørret vake i vann og elver som ikke er fredet

En myggklekker kan være lurt å ha med i flueboksen, og her er en variant som ofte viser seg å fungere bra.

Full bindebeskrivelse finner du her: Rød Myggklekker

 

Share

Sep
26

Tenkara

Tenkara – Det opprinnelige fluefiske i moderne form

Tekst og bilder av  Roy Peistorpet

Tenkara er japansk og betyr “fra himmelen”. Dette er den mest populære fluefiskeformen i Japan, og har historiske røtter langt tilbake i tiden.

De første beskrivelser av fluefiske finner helt tilbake til år 200 e. Kr, og sportsfiskets far Isac Walton beskriver fluefiske med lange stenger i sin “bibel” – “The Complete Angler” fra 1643. Tenkara er en direkte videreføring av dette fisket. Forskjellen ligger i at materialteknologien har gått videre slik at stengene er mye lettere og snørene adskillig sterkere.

Her er det mange gjemmesteder for fisk

Fisket foregår for det meste i små elver med lange lette stenger og toppknytt line. For oss med vestlige tradisjoner er dette med toppknytt line vanskelig å forstå ettersom vi er mest vant til at fluefiskeutstyret skal bestå av stang, snelle og snøre, hvor snøret utgjør kastevekten for å presentere  en vektløs flue. I de japanske elvene er det ikke behov for lange kastelengder og lengden av stang og snøre gir derfor rekkevidde nok for å fiske. Det er i Tenkara som i vanlig vestlig fluefiske snøret som utgjør kastevekten. På grunn av den relativt langa stanga er det derimot mulig å presentere kun fluen på vannet, mens fortommen og snøret fortsatt er i luften. Det er her Tenkara eller “fra himmelen” har sin forklaring.

Mange vil nok si at dette er “dapping” som vi kjenner fra båtfiske på de britiske øyer, men Tenkara er en mer aktiv presentasjon av fluene. Tenkara kan også sammenlignes med våtfluefiske med lange stenger. Dette fluefisket var det mest vanlige fluefiske i Norge før i tiden. Forskjellen ligger mest i at utstyret er lettere og fluepresentasjonen blir mer yndig.

Dagens Tenkarastenger er normalt mellom 11 og 15 fot og laget av karbonfiber. Før i tiden var stengene laget av ubearbeidet bambus, splitcane og forskjellige treslag. De vanlige stengene er ekstremt følsomme, med stangtupper på ca. 1mm tykkelse. Til tross for dette er de meget sterke og tåler relativt stor fisk.

Tenkarastengene har en egen aksjonsklassifisering. Klassifiseringen består av 2 tall hvor summen er 10. Det første tallet beskriver relativt sett hvor lang den stive delen av stang er når man gjør en “vipp” med den, mens det andre tallet beskriver den relative lengden på den myke delen av stanga. Stengene blir derfor beskrevet som en 5:5 eller en 6:4 stang, hvor 5:5 er den med dypest aksjon. Det er mest vanlig med stenger mellom 5:5 og 7:3.

I dag brukes to typer snøre. Det tradisjonelle snøret er flettet tapert nylon. Før i tiden ble dette laget av hestetagl. Den andre typen er et levelsnøre av spesialbehandlet fluorkarbon. Tenkara har sin egen klassifisering av levelsnørene i en skala fra 1 til 10, hvor 1 er ca. 0,165mm og 10 er ca. 0,520mm. Mest vanlig er en vektklasse 4 som tilsvarer ca. 0,35mm fluorkarbon. Som fortom bruker man vanlig spissmateriale på 5 eller 6x, men man kan velge tynnere og tykkere alt etter forholdene.

De tradisjonelle Tenkara fluene kalles Kebari, og er våtfluer med mykt hackel vendt fremover. Det myke hacklet gjør at man kan manipulere bevegelse i flua med stangtuppen. Fluene får dermed mye “liv” i vannet, noe som kan gjøre de enda mer attraktive for fisken. Ellers kan man bruke alle sine favorittmønstre fra lette CDC tørrfluer til tunge tsjekkiske nymfer.

Tenkarastengene er myke slik at man greier å spenne stanga selv med 0,35mm fluorkarbon som line. Det er derfor mulig å kaste på samme måte som man gjør med en vanlig fluestang. Men japaneserne bruker gjerne kast hvor man ikke strekker bakslengen helt ut og “pisker” framslengen i den retningen man vil ha flua. Dette gjør at man får en følelse av å kaste “dart” med flua, og etter hvert blir presisjonen god!

Min datter på 7 år greide dette etter noen få kast. Japanerne selv foretrekker korte flyt med kun flua i vannet. Dette gjør at fortommen er usynelig for fisken og det er kanskje her Tenkara har sin store fordel fremfor fluefiske med vanlig vestlig utstyr.

Ved at man kun har en rekkevidde på en stanglengde samt snørelengde gjør at man har begrenset rekkevidde sammenlignet med konvensjonelt utstyr. Dette kan også i mange sammenhenger bli en fordel i og med at man må være mer forsiktig når man nærmer seg elva for å ikke skremme fisken man skal fiske på. Det er sagt at sportsfiskere skremmer 80% av fisken før man får fisket på den. Med Tenkara må man vekke til live jegeren i seg og snike seg inn på byttet før man fanger det.

I utgangspunktet er Tenkara et fluefiske som er beregnet for bekker og små elver, men søk på YouTube viser at de fanger laks på mellom 10 og 15 kilo med slikt utstyr. Dette sammen med egen erfaring tror jeg det skal gå greit å fange relativt stor ørret med Tenkara. Det vil være spesielt egnet for å fiske vanskelig ørret som står i bakevjer. Dette fordi man med vanlig flueutstyr ikke greier å få til presentasjoner uten at strømmen tar snøret og ødelegger driften av fluen. Med Tenkara legger man kun fluen på vannet, og man unngår dermed problemet med strømninger som går i alle retninger.

Kjøring av ørret på Tenkara

Fin harr på Tenkara

Fiskegleden for meg med Tenkara er ikke effektiviteten (selv om det er det)! Fiskegleden ligger i den konsentrasjonen en må ha for å snike seg inn på fisken for å ikke skremme den og presentere flua på en lett naturlig måte slik at fisken tar den. Med Tenkara får man følelse av letthet man ikke greier få til med annet utstyr. Dessuten er det befriende å kun ha med seg fluefiskeutstyr som totalt veier mindre enn 150 gram, og koster under en høvding. Man kan dermed sette fokuset på fluen som fisken skal ta. Det er jo det fluefiske dreier seg om.

Alt utstyret du trenger for å fiske med flue. Stang, spole med snøre og fortom, og noen enkle flue i en enkel flueboks (i dette tilfellet et lite glass).

Her er min far på 84 år, med Tenkarastang i hendene.

Roy Peistorpet.

Bilder tilhører Roy Peistorpet.

 

Kilder brukt til artikkel:

www.tenkarausa.com

www.wikipedia.com

 

Share

Sep
23

Flyfishing Extreme

Ja-ja, så er september her, og nok en sesong med fluefiske etter ørret er historie.
Vi bestemte oss for å avslutte sesongen 2011 med en ekstrem-tur til fjells, i isende kulde – og enda kaldere elvevann – gæerne som vi er/var.
“Vi” denne gang, besto av meg (som alltid), Per Erik, Kjetil og Jan Erik, samtlige erfarne ekstrem-sport utøvere, som hadde vært utenfor asfaltveien en gang eller to før.
I år besto utfordringen i å reise til hemsedal i midten av september, parkere bilen, og bare gå til vi kom til ei lovende ørretelv, om det så skulle ta flere minutter. Hva som skulle skje videre fikk vi ta som det kom, ble vi enige om.
Med ferske gnagsår fra den fryktinngytende russiske tundraen, var vi nogenlunde trygge på at vi skulle mestre også dette. Nå var vi tross alt i norge, og selv om vi ikke forventet å treffe andre folk virket det betryggende å evt kunne svare for seg om vi skulle møte andre villmenn.
Vi var bra tøffe i trynet alle mann i bilen på vei oppover, men over golsfjellet fikk vi varsel om hva som ventet oss. Det lå rim på bakken i skyggeområdene, og det gikk rykter om nysnø på toppene over 5000 moh.
Termometeret i bilen viste at det kunne bli skikkelig kaldt allerede om 3-4 måneder. Nå skulle vi riktignok bare på helgetur, men det var uansett skremmende nok.
Vi ble sittende tankefulle når vi nærmet oss hemsedal, og stillheten var øredøvende . . . Hadde jeg husket kvikk-lunsj ? Hva med appelsin, og strikkevottene mine, som jeg var så glad i ?
Jeg hadde faktisk glemt appelsin, men håpet noen av de andre hadde med.
Kjetil skulle gi seg i kast fra oslo alene . . . Han var skikkelig gæern ! Men om varmeapparatet i bilen var av skikkelig kvalitet var han bestemt på å holde ut, og møte oss i hemsedal, nærmere bestemt ulsåk.
Vi mestret med nød og neppe veien ned fjellskrentene fra golsfjellet, og holdt stø kurs mot døladalen over alle daler. Nå ville det være slutt på vei hvert øyeblikk, men ifølge kartet skulle den ihvertfall gå frem til hemsedal.
Det gjorde den, og ved veis ende viste det seg at Kjetil faktisk var på plass allerede. Han hadde holdt turtallet godt oppe for å unngå at motoren bånnfrøs, erfaren som han var.
Vi fant ei parkeringslomme langs veien, og etter litt kosing og klemming ble vi enige om å gå vestover. Om vi ikke skulle finne drømmeelva så ville vi før eller siden komme til kysten, og der kunne vi i verste fall fiske.


Men hemsedal skulle vise seg å ha skjulte skatter lenge før man kom til kysten. Det var Jan Erik som først mente å høre lyden av rennende vann.
Selv hørte jeg bare lyden av rennende nese, mens Per Erik mente lyden måtte komme fra vannklosettet til bonden rett ved der vi parkerte bilene.
Vi valgte å begi oss litt lenger inn i villmarka, for ihvertfall å kunne avkrefte dass-teorien til Per Erik.
Nå var vi etterhvert kommet så langt at vi knapt kunne se bilen vår, og om få timer ville sola forsvinne bak de ruvende fjellene i vest, evt øst.
Igjen spredte usikkerheten seg i den ellers så trygge gruppa vår . . . Ville det være nettverk her, slik at vi med ujevne mellomrom fikk oppdatert facebook-profilen vår ? Ville det i det hele tatt være dekning, slik at vi kunne få sagt ifra til mor hvor vi var ?
Dette hadde vært mangelvare på tundraen i russland og holdt på å knekke oss der, så vi ville nødig gå på en liknende smell igjen.
Jeg så for meg de verst tenkelige scenarioer da Kjetil med ett gir signal om holdt, og avsikrer fluestanga.
Samtlige av oss var gamle speidergutter, og som ulveunger flest nokså nysgjerrige på hva Kjetil hadde fått ferten av.
Det viste seg å være det nest beste, etter drømmeelva : Ei selvbetjeningskasse med fiskekort. Det var en bekreftelse på at det fantes fiskemuligheter i umiddelbar nærhet.
Enda bedre ble det da det viste seg at her skulle man ikke betale for å fiske . . . Man fikk derimot betalt for å fiske her ! Jan Erik, Kjetil og Per Erik – stresset som de var – kastet seg over hvert sitt 2-døgnskort, og mottok 500kr hver.
Jeg holdt hodet kaldt, gikk for sesongkort, og mottok 3500kr.
Følte meg passe teit da jeg leste på kortet at dette var siste helga med fiske denne sesongen, men fikk god trøst av de andre gutta.
Nå følte vi oss langt bedre rustet til kampen mot villmarka, og var klare til å ta enhver utfordring på strak arm. Betegnende for turen var det at det var jeg, med Lite Godt i hørsel på skolen, som først hørte lyden av ekte, norsk ørretelv.
Og for ei elv det var ! Bortsett fra enkelte spor etter gammelt landbruk lå den der helt uberørt av mennesker, og nærmeste bilvei knapt synlig.
Nå skulle det bli rus, brus og bollemus, for dette lovet ekstremt bra. Vi hadde signal på mobilen alle mann, og det var fortsatt plusgrader i lufta.



På toppen av det hele var det vindstille, og ei og annen halvt ihjelfrosset døgnflue kom seilende nedover den glassklare elva. Nå manglet stort sett bare vak, og om det ikke skulle vake akkurat her var vi forberedt på å lete opp fisk som beitet i overflata.

Vi delte oss i to grupper ; Jan Erik og Kjetil valgte å holde stand ved den lovende strekka vi først kom til, mens jeg og Per Erik tok turen nordover, på jakt etter noe å spise. Vi hadde planer om å livnære oss på selvfanget fisk på denne turen, og hadde ikke med oss noe spiselig, bortsett fra noe brød, pålegg, poteter, reinsdyrfilet og en halv gris.
Vi hadde ikke gått mange kilometerene før vi fant mat i form av ørret som sto og vaket med ujevne mellomrom.
Da vi krysset elva lenger ned kunne jeg ikke unngå å merke at elvevannet dølingene bød på var usannsynlig kaldt, og jeg håpet faktisk å unngå mer vading enn høyst nødvendig. Disse fiskene sto slik til at litt vading var påkrevd, og litt slossing for å slippe å fiske på disse var ikke til å unngå, da Per Erik også viste seg å være preget av det isende vannet.
Det ble til at Per Erik måtte ta første økta, og var nok glad for varmen fra et par tette ørefiker.
Per Erik er ekte raufoss-gutt, og trengte selvfølgelig ikke mange kastene før turens første fisk rullet over flua. Etter en vannvittig fight på over minuttet var fisken klar for håven, og derfra var turen en innertier.
Bare for å få bevise at jeg også tålte påkjenningen av brevannet gikk jeg målbevisst ut i elva, og stoppet ikke før jeg sto med vann til knærne. Herfra la jeg ut det ene strøkne kastet etter det andre, og på det nest siste kastet var det fast fisk. Denne var nesten like enorm som den Per Erik fikk, og elva sank faktisk litt da vi tok den opp. Vekta i håvene våre hadde frosset fast, så vi fikk ikke veid disse fiskene, men ingen av dem var på under 2 hekto.
Nå var kveldsmaten sikret, og vi bestemte oss for at ikke noe skulle gå til spille. Da vi kom ned igjen til de andre gutta viste det seg at de hadde bygget hytte til oss mens vi var borte, så nå skulle det bli tak over hodet disse dagene også.
Per Erik tok på seg det tunge ansvaret med å tilberede maten til oss første kvelden, og selv i alkoholtåka skjønte vi at dette hadde han gjort før. Her var sopp fra fiskens gattfinne dandert fint for seg selv, hjertet syrlig innpakket i aluminiumsfolie, og i det hele tatt. Dette smakte ufattelig godt, selv til tørrfluefanget september-ørret å være, og vi tok oss selv i å gråte en skvett hele gjengen. Her hadde vi utfordret den råbarske hemsedal-naturen i kanskje en av de kaldeste høstmånedene, og bestått med glans.

Etter å ha inntatt et fantastisk måltid og fått opp temperaturen i hytta, begynte så smått følelsen i beina å komme tilbake. Det gjør faktisk litt vondt til å begynne med, men lar seg døyve med øl, sprit og vin.
Stemningen sto selvfølgelig i taket, og om det ikke akkurat utartet så var ikke sistemann i seng før etter kl 23 !
Lørdag morgen våknet vi til permafrost, men takket være hytta Kjetil og Jan Erik hadde satt opp holdt vi varmen med innlagt strøm.
Bortsett fra iskald vind inn fra høyre var det flott vær, så vi var ikke sene om å komme oss i vadebuksa og lade fluestanga.

Jeg kunne ikke nekte for at det var noe kjent med denne elva, men fikk ikke helt tak på hva det var. Det samme kunne det være, for det var så overveldende pent her, og vi hadde sjeldent mye vann for oss selv.

Den litt irriterende vinden gjorde at vi måtte oppsøke deler av elva som lå litt skjermet, og de var det med skam å melde ikke veldig mange av.
Men vi var såvisst ikke fremmede for litt motgang, og ga oss ikke før vi fant det vi lette etter. Denne elva tok seg ufattelig bra ut nær sagt over hele fjøla, men det ser alltid litt mer innbydende ut der overflata ligger som et speil, kun avbrutt av noen vakringer her og der.
Vi innførte like godt fluesone overalt hvor det så lovende ut, siden vi uansett virket å være de eneste som fisket her.


Vi lyktes i å finne ei fantastisk strekke av elva som lå helt blank, og her var det utvilsomt lørdagstrafikk hos fiskene også. Det var flere fine fisker oppe og brøt overflata, enten for å snappe luft eller for å spise.
Jan Erik syntes tydelig han kunne se at en av fiskene tok ei micro-døgnflue i overflata, og spurte pent om han kunne få fiske på den.
Rause som vi er lot vi han selvfølgelig få lov til det, såfremt han holdt seg til fluestang. Vi hadde tross alt nylig innført fluesone her.
Og det må jeg si, selv om Jan Erik er fra hedmarkssida så hadde han dreis på snørebuktene. Fisken tok på et av flytene han gjorde på ettermiddagen, og vi andre klapret i tennene så godt vi kunne.


Det var en flott fisk, men det sto 2-3 fisker til rett ovenfor som var skikkelig på hugget, og ihvertfall to av dem virket store. Problemet var at her måtte det vades til godt over hofta, og vannet holdt et tosifret antall kuldegrader.
De andre gutta hadde pansrede Simms-bukser, men jeg var på budsjettur, og hadde ei halvlekk Vision-bukse av verste kvalitet. Jeg tror til og med det var sydd inn kjøleelementer i foret på møkkabuksa, for dette var kaldt.
Det ble selvfølgelig endel moro på min bekostning, men jeg holdt stilen godt over middels.

Vi slo oss til ro med at disse fiskene neppe hadde sett ei kunstig flue noengang, og at de mest sannsynlig ville ta på første flyt.
Dette skulle vise seg å være en alvorlig feilvurdering, for selv om fiskene tydeligvis stappet i seg et eller annet jevnt og trutt ble fluene våre fullstendig ignorert.
Vi byttet på å fiske på disse særingene med en syklus på 5 flyt hver. Innen den tid frøs man så sikkelet rant, så det var litt med tanke på liv og helse også. Det var ikke til å unngå at rognpåsån fikk skikkelig juling i denne temperaturen, og selv om jeg prøvde å opprettholde tøffetrynet mitt var det ikke fritt for at jeg savnet en godt foret polvott.
Til alt hell fant jeg en lokal bever ved elvekanten, og benyttet anledningen til å varme meg litt på den.

Takket være den tillitsfulle beveren ble det til at vi holdt ut overraskende lenge, men disse merkelige fiskene fortsatte å gjøre narr av fluene våre.
På en måte antakelig bare fluefiskere kan forstå ble dette uansett en av de flotteste dagene vi har hatt ved ei ørretelv i 2011, selv om vi gikk skikkelig på trynet hva uttelling angår.
Da kulden omsider fikk milten til å sprekke på et par av oss måtte vi bare innse at fiskene vant denne runden. Vi gråt en skvett alle mann, men da Jan Erik minnet oss på at det ventet festmat og flust med drikkevarer i hytta ble det fort til gledestårer. Dessuten er vi tilbake neste år, antakelig med fluer som ingen fisk i verden kan motstå.
Årets sesong ble avsluttet med to fantastiske dager i landets flotteste ørretelv, og da er det greit at det er over for i år :-)



Lars

Share