Etter gårdagens mindre vellykede og bortblåste tur var jeg fast bestemt på at dagens lyse timer skulle brukes til ørretjakt. Elvene går fortsatt flomstore i umiddelbar nærhet, så igjen ble fishmobilen fylt av plastikkbulten og andre fiskeremedier.

Målet for turen var igjen et av vannene innerst i ”Skrumpdalen”, der vi forrige dag så de første Vespertinaene sitte på vannfilmen som små seilbåter. Kanskje klekkingene hadde tiltatt, og kanskje skulle jeg få oppleve en skikkelig vakfest i dag - trua skal man hvertfall ha.

Vel fremme og man kunne starte med å dra ut, og rigge alt innholdet i fishmobilen – det er utrolig hvor mye man egentlig drar med seg på en liten tur. Og man kan vel banne på at velger man å legge noe igjen hjemme, er det akkurat dette man får brukt for denne turen.

Vannet lå like dødt som dagen før, litt mindre vind – men ikke en eneste vakring var å se rundt hele vannet. Hva er det som skjer a? Ikke så rart kanskje det var ikke allverden av klekking heller, noe mygg og desverre ingen Vespertina.

Å sitte i en bilring duppende midt ute på et vann og bare speide, der går grensa for min tålmodighet. Så det ble omrigging og streameren ble festet til stang og snøre. Og det skulle ikke gå mange kastene før jeg kjente motstand i andre enden, forsåvidt en bitteliten sak som nesten ble vinsjet inn mot håven, og med det resultat at den falt av rett før håven omslukte den – jaja, streameren var jo nesten like stor.

Lårmuskelaturen får skikkelig trening av dette, for jeg la på “langtur” tvers over vannet og inn i “lurevika hvor alle de store står” – og den setningen skulle ikke gjøre seg til skamme i dag heller, for noen få kast etter kunne jeg gi meg med to ørreter på henholdsvis 650gr og 700gr – og enda en som var på et ørlite sekund.

Det ble ingen fisking på vakfest og heftige Vespertina klekkinger, men ørreten er fortsatt sulten – man må bare foreløpig treffe den hjemme under vannfilmen.

www.fiskeside.com / RoyOle

Og da var vi der igjen, dagen jeg har gått og gledet meg lenge til, dagen som har gjort de mørke vinternettene en tanke lysere – i hvertfall har det gjort meg lettere til sinns der jeg har sittet nede i kjelleren, godt nede i det fjerde glasset vond whiskey og halvt sovende med det ene øyet på tv skjermen - der klassikerne av fiskefilmer ruller fra A til Å for endte gang. Det jeg snakker om er jo det å kunne “stupe” inn i den mørkeste mørke skap som finnes i hjemmet, der hvor julepynten som ikke passet dette året heller ligger og hvor ”høvdingen” har lagt sine for lengst bortglemte remedier. Innerst inne og lengst bak ligger det en sammentrykt bult av plastikk som enda inneholder noe forurenset luft fra fjorårsesongen, og som nå endelig skal få kjenne friskt vann under baugen.

Det var endelig tid for å dra frem bilringen igjen, eller bellyboaten på byspråget. Å endelig kunne komme seg ut i vannet og fiske på vak man normalt bare står og sikler etter, de vakene som alltid er 2-3 meter for langt ute (helt sikkert 10-15m), eller vakene som alltid er under trærne ved bredden bak sivbeltet som gjør det helt klinisk umulig å få kastet på fra land – i hverfall med undertegnede sine kastekunnskaper.

Alt lå egentlig helt “superb” til for å få en helaften med ørreten, det var egentlig helt klokkeklart at alt nå var perfekt – væregudene var forsåvidt med på laget, og han der som står med peispustern fra nord-vestkanten hadde tydeligvis tatt pinseferie. Vannet lå blikkstille da jeg ankom “Brattlitjernet”, et vann som ligger godt og langt inne i “Skrumpdalen” – det lå kanskje litt for blikkstille for her var det roligere enn det normalt er på plassen man blir plassert etter at man har gått inn til de vide og evige fiskeelver – det var null og nada – ikke en eneste ørretpinne var oppunder vannfilmen og laget de små flotte ringene vi fluefiskere så absolutt liker å overvære.

Vi satt der – ja det var vi, for Tore Wiggo var også med på sjøsettinga i dag – og som sagt vi satt der å duppa som to forvokste andersdupper og fulgte med på den sinnsyke vakinga som ikke var der, sant skal sies – en og annen brøyt vannfilmen, men om det var av pur glede over at våren endelig var kommet til “Skrumpdalen” eller om den var på etagilde skal jeg ikke begi meg utpå å si noe om, men interessert i våre nye og vel bundede myggkreasjoner var de tydeligvis ikke.

Noen purist er ikke jeg og jeg fisker gjerne med det som også befinner seg under vannfilmen, dette måtte nå bli redningen – vi måtte hvertfall prøve å redde æren av årets første tur med bilringen. Mr. Stokkebekk`s MiniZonker ble rigget på fortommen, denne har forsåvidt vist seg å være meget effektiv tidligere denne sesongen, og undertegnede har fått skikkelig trua på skapningen. 

Nå skal det pælmes sa jeg i det jeg la ut mot den ene vika hvor jeg tidligere har fått fisken til å ta, og snøret gikk ut med “streamerlooket”  i øye og av endeløs risting på hodet fra fiskemakkeren. Første draget gikk uten noe motstand, men med fiskeiveren og adrenalinet brusende i blodomløpet ble nye kast presentert, eller så godt en fortynget fiskeimitasjon kan presenteres. 

Noen streamerdrag senere og det rykker godt til i andre enden – enda en “Skrumpdalsørret” har tatt MiniZonkeren, og denne gangen kjennes det tungt i andre enden. Det virker som om tiden står stille, lenge nok til at jeg får inn løs snøret på spolen, og da eksploderer det i andre enden. Snøret jeg fikk tuklet frem fra svømmeføtter og hemper og inn på snella igjen er nå på tur ut atter en gang, men denne gangen av kraften fra en ørret. Og det må være en flott ørret, for hele 5 ganger gjør fisken utras – utras som jeg fortsatt aner her jeg sitter og skriver (noe merkelig er det), men slike ting brenner seg gjerne fast i den forsmådde hjernen til en fisker.

Vel i håven kan jeg både veie og ta et bilde før den forsiktig blir satt tilbake til vannet den kom i fra, og vekten stoppet på 800 gram – alldeles ikke noen dårlig “Skrumpdals” ørret, selv om den ikke ble tatt på en overflatekreasjon. Om ikke mange dagene er jeg nok tilbake med “Andungen Kvakk Kvakk” og kjenner bølgene under baugen, og kanskje de små brune seilskipene også er på plass? For ifølge egne notater er det nå igjen bare få små og ørsmå dager til disse er å se på vannfilmen – og da igjen må man kjenne sin besøkelsestid…….

www.fiskeside.com / Roy Ole

Endelig pinsehelg, ei helg jeg har sett frem til i lang tid, for på denne tiden er det vanligvis bra med fiskemuligheter rundt her.
Så langt har fint lite vært på stell denne våren, hva fiske angår. Elva har gått iskald siden sesongstart, og fisken har gjort seg særdeles kostbar. Men værmeldingene for denne helga så lovende ut, ikke minst hva temperaturer angår. Nå skulle det bli mer liv i fisken, tenkte jeg.
Besøkte elva på formiddagen i går, og det eneste som manglet da var kanskje et par grader høyere temperatur i vannet, ellers var alt perfekt. Litt småregn, baetisen klekket allerede ved 11 tiden. Vak var det fortsatt ikke å se, men det har man på en måte blitt vant med her.
Utpå ettermiddagen begynte det å regne nokså heftig, men da var jeg på jobb, og tenkte ikke så mye over det.
Det regnet fortsatt da jeg tok kvelden i går, men i dag var det meldt knallvær, så planen var å bruke hele dagen i elva, og om nødvendig psyke opp fisken til et vak.
Våknet til sol fra skyfri himmel, pakket med mat og fiskeutstyr, og satte kurs for elva. Hadde forsåvidt glemt skybruddet fra i går, men stusset litt over at jeg hørte elva så godt helt fra der jeg parkerte bilen. Kunne ikke huske å ha hørt bruset fra elva så langt unna tidligere . . .
Forklaringen fikk man jo straks man kom frem til elva :

Det viser seg altså at regnet har utløst rene infernoet, og digre trær, greiner og alskens brask kom drivende nedover.
Elva var rett og slett forvandlet til ei brun suppe, som ikke fristet til noe som helst, og ihvertfall ikke tørrfluefiske.

Ja, ja . . . Det var bare å innse at det ikke ville bli noe fiske her med det første, og heller prøve å klekke ut en plan b.
Plan B har en tendens til å være fiske i stille vann. Det skulle vel kunne la seg gjøre, selv om baetis i elv er langt å foretrekke fremfor mygg i myrvann. Fiske skulle jeg åkke som, så det ble å sette kursen for dustekjenn, hvor det vanligvis går greit å komme på talefot med noen 200 grammere. La merke til at noen vann jeg kjørte forbi på vei dit så ut som den samme brune suppa jeg så i elva, men tenkte at så ille kunne det vel ikke være.
For sikkerhets skyld tok jeg en alternativ kurs fra der jeg parkerte bilen, fikk rotet meg inn i noe villniss fra en annen verden, og brukte omtrent dobbelt så lang tid til fots enn normalt. Å gå med fullrigget stang gjennom tett krattskog er ikke å anbefale, derfor gjorde jeg nettopp det . . .
Uansett, etter å ha fått grisebank av kvister og skog et kvarters tid, kom jeg frem til dustekjenn. Bortsett fra at i dag var det dusteSJØEN, for møkkavannet var forvandlet fra et lite tjern til en stor innsjø, brun og stygg !
Vel-vel, trøsten fikk være at det uansett blåste såpass at noe fiske på mygg-vak ville det uansett ikke blitt.
Noen ganger er det ikke meningen at man skal få noe som helst gratis, og dette har utvilsomt vært en slik dag.
Skybruddet i går har tydeligvis satt igang vårflommen, som normalt skulle vært unnagjort for en måned siden.
Regner med det er fine forhold igjen på tirsdag, for da er det jobb igjen . . .

www.fiskeside.com / Lars Ninive

It`s hard to be a tørrfluefisker….. – For en som helst bare vil fiske med fluer som ikke dykker under overflatefilmen gjør det vondt å se at noe klekker på vannet uten at det fører til vak, og utviklingen her er litt interessant…..

De aller første vårturene i mars/april; – man ser åpent vann for første gang på ufattelig mange måneder, og er i og for seg fornøyd bare med det. Neste tur; – I tillegg til åpent vann ser man noe så fantastisk som fjærmygg, og kanskje en gjeng med steinfluer på overflaten. Helt fantastisk, og om fisken attpåtil skulle finne på å vake så får det bli en bonus…..-man får som oftest ikke i pose og sekk, i hvertfall ikke som tørrfluefisker.

Etter hvert som våren skrider frem begynner faktisk fisken å vake på disse knøttsmå myggjævlene, og da er sesongen på en måte i gang. Jeg syntes det kan være stas å fiske på mygg klekkinger, men det er uansett bare oppvarmingen til det som skal komme. For når verdens deiligste insekter, døgnfluene – begynner å klekke, da er all mygg plutselig stikkmygg.

Så sitter man omsider ved elva da, og ser de første “Baetis-seilene” komme drivende nedover…..- det er så man får tårer i øynene, og følelsen kan sikkert sammenlignes med å få beskjed om at man er blitt lottomillionær. Helt greit at det ikke vaker, man har tross alt sett årets første DØGNFLUER.

Men etter et par dager med døgniser, uten at det har ført til vak, erstattes gradvis noe av gleden over å se disse skapningene med irritasjon. Irritasjon over at godsakene går til spille, og i beste fall blir fuglemat. De siste dagene har jeg vært vitne til hvor fantastisk flinke vi er til å spa opp den ene teorien mer tvilsom enn den andre på hvorfor det ikke vaker; “…sikkert for kaldt i vannet” – det er alle gutta enige om. “…sikkert på nymfekjøret”, “…sikkert for mye/lite vann”, “…kanskje brisen på overflaten herper for sikten til fisken”, “…fisken sitter sikkert askefast på bunnen”, “…sikkert ikke solide klekkinger nok enda”, “….kanskje fisken har krepert i løpet av vinteren”, “….har fisken fått det for seg at den ser teit ut når den vaker (gud forby)…..osv”.

Greia er at nå begynner jeg å gå tom for tvilsomme teorier, og trenger påfyll – for nå merker jeg at jeg begynner å bli kvalm og uvel av å se døgnfluer som går til spille, og har kjent snev av irritasjon ved elva. Og det hører jo ingensteds hjemme…..

Finnes det kjente tilfeller av folk som har blitt innlagt på psykriatisk med adferdsavvik som følge av mangel på vakende fisk? – og er det i såfall hjelp å få? Selv er jeg ikke helt der enda, og vil gjerne fortsatt bli lurt av diverse “logiske” forklaringer på hvorfor det ikke vaker, men det begynner å røyne på nå.

Det lar seg gjøre å late som at en strømhvirvel i elva er et vak, og kanskje til og med legge ut et flyt eller to over den, men dette er underholdning av svært begrenset varighet. Joda, selvfølgelig kan jeg oppsøke andre elver/vann, hvor fisken faktisk vaker, men det skal kanskje ikke gå på skinner hele veien….??

Nå har jeg begynt å overbevise meg selv om at hvis man blør litt på forsesongen, så får man ekstra betalt når sesongen VIRKELIG er i gang. For da vaker det sikkert, det MÅ det gjøre. Og joda, jeg kunne sikkert knytt på ei nymfe (det gjør mange andre når det ikke vaker), men da mister jeg grunnlaget for å irritere meg over nymfefiskerne, som stresser fisken til å ta……..

www.fiskeside.com / Lars Ninive

Søndag 16.05.10 var det endelig duket for sesongens første ørret på tørt. Turen gikk også denne dagen til “Salta”. Været var ikke det beste i dag heller, men det burde være Rhodani vær. Regn og regnbyger skulle sette sitt preg på denne fiskeøkta. Men det var ikke lett å finne ledig plass ved “Saltas” bredder denne dagen, men heldigvis var en av “gromplassene” merkelig nok ikke opptatt. Jeg rigget meg til å gjorde meg klar til å nymfe meg gjennom kulpen da en av fiskekompisene kom ruslende. Vi satte oss ned for å ta en kaffekopp da en ørret plutselig begynte å vake på de døgnfluene som kom. Etter å ha rigget om utstyret og satt på en klekkervariant av Baetis Rhodani var jeg endelig klar for å starte fisket.

Det skulle vise seg å ikke være så lett som jeg trodde å få på denne fisken. Utallige tilslagsproblemer og fluebytter senere begynte tvilen å melde seg, skulle jeg misslykkes i å ta denne ørreten som vaket jevnt og trutt på samme sted? Til slutt satte jeg på en klekker som lå meget dypt i vannfilmen, og endelig lyktes jeg. Tilslaget satt perfekt og ikke lenge etterpå lå en flott “Saltaørret” på 1,3kg i håven.

Da kunne jeg etterpå rusle godt fornøyd hjemover med det i tankene at nå var sesongens første ørret på tørt et faktum.

www.fiskeside.com / Per Erik Svenskerud